Fra 1500 til 1700 tallet var Vest-Europa knutepunktet i et globalt nettverk. Denne perioden blir kalt den europeiske ekspansjonen. Hele denne epoken startet i utgangspunktet med at flere europeiske nasjoner seilte lengre ut i verden der de med og uten intensjon oppdaget nye deler av verden. Naturlig nok ble mye av disse nye områdene erobret og beleiret av europeere. Etter hvert ble erobrerne byttet ut med kjøps- og handelsmenn på grunn av de markedsøkonomiske interessene.
Drivkrefter
En av grunnene til at Europeerne begynte og utforske var deres interesse for edelmetaller som gull og sølv. I tillegg ønsket man og finne sjøveien til Asia hvor det fantes eksotiske og etterspurte varer som krydder og silke. Som følger av forbedrede navigasjonsmetoder og skipsteknologi ble det tryggere for europeerne å seile i ukjente farvann.
Europa ble et handelssenter globalt. Det ble utvekslet matvarer og andre varer som dyr, planter, ideer og til og med sykdommer mellom kontinentene. Dette fikk store konsekvenser på kort og lang sikt.
Kulturmøte
Afrika tilpasset seg den europeiske etterspørselen og var dermed en grei samarbeidspartner, i Asia skjedde kontakten med europeerne lenge på de asiatiske samfunnene sine vilkår og i Amerika ble mesteparten av den opphavelige befolkningen utryddet.
Selv om Europa ledet an denne utviklingen av handel og kontakt på global basis så var ikke de andre kontinentene passive. Andre kontinenter valgte ofte selv hvordan de skulle møte europeerne. Den europeiske ekspansjonen ble med dette også en måte for forskjellige kulturer å møtes.
Sør-Amerika
Det var spanjolene som dominerte i Sør-Amerika. Kort tid etter at Christopher Columbus først kom til Sør-Amerika, begynte spanjolene å søke lykken på det nye kontinentet. I starten drev de direkte med plyndring. Det var conquistadorene og soldatene deres som ledet plyndringen. De fikk beholde alle verdiene selv så lenge de betalte kongen 1/5 av alt de fant av gull og sølv.
I løpet av de første tiårene på 1500-tallet ble det tydelig at spanjolene i stor grad kom til å bosette seg i Sør-Amerika. Spanjolene utnyttet seg av denne perioden til å starte opp gruvedrift for og stadig hente opp mer gull og sølv. De innfødte ble da brukt som slaver i gruvedriften. Etter hvert som Spania etablerte seg i Sør-Amerika ville den spanske kongemakten styrke sin egen posisjon i Amerika ved at han blant annet sendte embetsmenn og prester for å sørge for kontroll i de nye samfunnene.
Spanske prester rapporterte tilbake til kongen at Sør-Amerika var midt oppi en humanitær katastrofe. Det ble nemlig gjort forsøk på å beskytte indianerne mot slavesalg og den groveste undertrykkelsen. Indianerne ble plassert i egne landsbyer der de kunne arbeide, men dette var til lite hjelp når spanske slavejegere og gruveeiere kom og krevde tilgang til innfødte som skulle brukes som tjene som arbeidskraft for spanjolene.
Jordbruk
I mot slutten av 1500-tallet hadde det lettest tilgjengelige gullet og sølvet blitt hentet opp. Mange av spanjolene måtte nå finne seg noe annet å leve av i Sør-Amerika og snudde seg da mot jordbruket. Siden antall innfødte som tidligere bodde der hadde gått kraftig ned, og siden de gjenværende innfødte som drev jordbruk var lette å fordrive, var det mye tilgjengelig jord å dyrke på.
Man så at jordbruket i Sør-Amerika hovedsakelig var basert på kvegdrift. Dyrene ble brukt som mat, mens skinnet ble solgt til Europa som hud eller lær, hvor det ble brukt til alt fra møbler til klær, emballasje og tauverk. Men kveg var ikke det eneste spanjolene drev med. Det ble også satset på sukkerproduksjon. Spanjolene hadde allerede i middelalderen prøvd å dyrke sukker i Spania, men med moderat suksess. Kun på Kanariøyene hadde de klart å dyrke frem sukkeret sitt. Det viste seg derimot at sukkerplanten trivdes godt i Sør-Amerika og sukker ble etter hvert en av de største eksportvarene som ble sendt til Europa.
Kilder:
Fin oppsummering.
SvarSlett